Til pappa

”Christine” har skrevet «Til pappa». Hun er 24 år og har gått hos Blå Kors Kompasset i halvannet år. Illustrasjonsfoto: Bjørn Stuedal

 

Det er vanskelig å vite hvor jeg skal begynne …

Jeg vet at det ikke bare er vondt i deg, for jeg klarer ikke å hate deg. Det har jeg aldri gjort. Jeg har vært sint mange ganger, og ordentlig forbannet andre ganger, men jeg har aldri hatet deg. Det er så mange ting du ikke forstår.

Jeg så alltid opp til deg som barn. Det var alltid fest, glede og mye sosialt liv rundt deg. Men som barn forstår man ikke betydningen av begreper som depresjon og fasader. Jeg forstod ikke at det bak et stort smil og mye latter kunne sitte en meget trist og deprimert mann som druknet sine sorger i alkohol.

Jeg er nå 23 år, og jeg vet at jeg har en utrolig utholdende psyke. Likevel føler jeg meg også litt som en skadeskutt fugl. Det er visse ting du eller andre aldri helt kan reparere eller gjøre ugjort. Den styrke og utholdenhet jeg besitter i dag, er ikke direkte din fortjeneste. For å si det på en annen måte har jeg fått en sterk psyke fordi du ikke beskyttet meg når du skulle. Du ga meg heller aldri de riktige verktøyene for å være rustet til livets utfordringer og uforutsigbarheter. En forelder skal sørge for at barnet har trygge rammer, får i seg ordentlig mat, får nok søvn, har klær og andre forbruksvarer, og ikke minst sørge for at barnet alltid er under oppsyn av en voksen. Jeg spiste nærmest ubegrenset med godteri hos deg, fordi du ikke satte grenser. Om dette er fordi du aldri forstod alvoret med min diabetes, eller om det skyldtes at du heller ville tilfredsstille en kort glede og være en kul far, vet jeg ikke. Hvor var du, pappa?

Det er så utrolig mye jeg skulle sagt for så lenge siden. Og for å være ærlig kommer jeg vel aldri til å si dette til deg heller. For det er visse ting man ikke snakker med faren sin om. Samtidig har jeg hatt så lyst til å si noe til deg lenge … Jeg har for eksempel aldri helt forstått hvordan jeg skulle forholde meg til gutter. Jeg har gjort ting jeg angrer på, og det har skjedd mye vondt fordi jeg ble oppdratt til å bli veldig naiv. Det å være naiv lå kanskje i min natur, men du satte aldri ned foten for andre mennesker rundt meg. Og fordi jeg ikke ville vanskeliggjøre situasjoner og lage mer drama enn nødvendig, ble jeg en flink pike som fant meg i alle disse tingene. Dette har gjort at det er svært vanskelig for meg å være intim med andre mennesker i dag. Jeg er veldig mistroisk til verden, og jeg har vansker med å tro at jeg fortjener å ha det godt. Jeg misliker faktisk hver eneste berøring fra fremmede. Ikke fordi berøringen ikke kan være godt ment, men fordi jeg ikke stoler på dem. De menneskene du omga deg med, de menneskene du kalte for venner, var slett ikke dine venner. De tok brett med øl fra deg og stakk av midt i festen, drakk på din regning, kom valsende inn på rommet mitt kl. 2 eller 3 om natta fordi de tok feil av doen og mitt soverom, eller dro meg ned på fanget sitt når de var fulle. Andre skulle ha lange avhandlinger om gutter fra meg, om første gangen man har sex, og andre høyst upassende temaer for en tenåring. En periode sov jeg faktisk med spikkekniv under senga. Visste du det? Aldri var tanken å bruke den, men jeg trengte bare en slags trygghet.

Jeg har gode perioder og dårlige perioder. Det eneste jeg kan si som kanskje gjør det litt bedre, er at jeg er ikke er den samme jenta jeg en gang var. Jeg skulle ønske du kunne se min framgang, pappa, for jeg er blitt modigere, tøffere og sterkere. Jeg lever ikke i komfortsonen lenger. Før var jeg så redd for å ikke bli likt at jeg heller fant meg i ting jeg egentlig ikke burde. Jeg ble utnyttet for min godhet, både av fremmede så vel som mine nærmeste. Men det er det slutt på nå. Jeg er ferdig med å stå i skyggen av meg selv. Hvis folk ikke tåler meg, er de ikke verdt å ha i livet mitt. Jeg omgås ikke mennesker som tråkker på meg, lenger. Det livet har jeg lagt bak meg. Jeg har bygd meg mitt eget liv her i Oslo, og jeg er ganske tilfreds med det. Jeg føler at jeg har fått til utrolig mye, på utrolig kort tid. Ja, jeg tør nesten å si høyt at jeg er litt stolt av meg selv.

Dette er mitt farvel
Onsdag 19. oktober valgte du å forsøke å ta ditt eget liv. Jeg vet ikke om det er sant, eller om dette er et påfunn fra din side. Beskjeden kom uansett som lyn fra klar himmel. Jeg kan si mye om deg, men dette var helt ulikt deg! Bussen stoppet akkurat på Røa da telefonen min ringte. Klokken var blitt 16 da et ukjent nummer lyste opp på skjermen.

Dine valg påvirker ikke bare deg. De påvirker alle rundt deg.

Men det som er vondest, er at du med det valget forlot meg … Forlot oss alle … Du tok et standpunkt. Jeg har visst lenge at du har det jævlig. Jeg vet du har mye smerter både fysisk og psykisk, at du sliter med mye skam, og at det er så mye du ikke forteller. Jeg kan likevel ikke unngå å tenke at du nå og da må ha hatt lyst til å sette ord på noe av dette. Så hvorfor sa du aldri noe? Hvor og når fikk stoltheten din så stor plass? Så stor plass at du ikke kunne takke ja til hjelp når det ble tilbudt deg utallige ganger? Hvorfor fikk stoltheten komme i veien for alt som kunne blitt reparert? Og hvorfor tror du vi fortsatt ikke er voksne nok til å høre om det som tynger hjertet ditt? Ser du ikke hvor ironisk det er? Du vil verne oss ved å la være å fortelle, men du har på ingen måte skånet oss. Du må heller på ingen måte tro at jeg ikke har sett at du lider. Jeg så sorgen i dine øyne da du og mamma skiltes, selv om jeg aldri så en tåre. Jeg så din fortvilelse over at jeg flyttet. Jeg så også din stolthet over storesøster, og din smerte over kontakten dere ikke hadde på nesten to år. Jeg så fornedrelsen din over at den fremmede naboen du inviterte på hyttefest, forgrep seg på meg. Du snakket aldri om de vonde følelsene, og heller ikke så mye om de gode. Du har fortalt alle andre enn oss tre hvor stolt du er av oss. Hvor glad du er i oss. Og hvor stor glede du har hatt av å se oss søsken knytte livslange vennskap, til tross for tre forskjellige mødre. Jeg skulle så gjerne høre deg si disse ordene til oss.

Hvor sint jeg enn er for valgene du har tatt, er jeg også uendelig glad i deg. Og jeg velger å tro at det fortsatt finnes en liten flik av den faren du har vært i så mange år, den faren jeg er så glad i. Jeg skal huske deg som den herlige, barnslige og litt rare faren som ville se Disney-filmer når jeg kom hjem fra skolen. Han som løp gjennom vannsprederen med lillesøster innpakket i et håndkle. Jeg skal huske deg for alle båtturene vi hadde, hvor du ga bånn gass og jeg fikk kjenne friheten med vinden i håret og tårene som trillet langs kinnet. Jeg vil huske kveldsturene når motoren duret roligere på sjøen og jeg lå over ditt og mammas fang, innpakket i dyne, og stirret på stjernehimmelen over meg. Det var magisk! Jeg skal aldri glemme banansplittene til deg, meg og storesøster, eller alle gangene du, jeg og storebror skjøt på blink eller spilte badminton på baksiden av hytta. Jeg bare håper at jeg når jeg selv en dag blir mor, vil besitte noen av dine egenskaper – evnen til å være barnslig, kreativ, spontan og morsom. For ingen kunne fortelle eventyr som deg, pappa! Og ingen kunne dagdrømme som deg! Ingen kunne i grunn nyte livet som deg! Du vil alltid være unik. Både på godt og vondt.

Jeg vet at du ikke har så mye mer å leve for. På en måte forstår jeg deg dersom du velger å avslutte livet ditt. For hva slags liv sitter du med nå? Det er en rar og fremmed tanke at du ikke skal være en del av livet mitt mer. Selv om jeg ikke merker at du er her i hverdagen min, vet jeg at du er der. Hvis du velger å forlate livet, vet jeg at jeg ikke kan få deg fra det. Det valget du tar, tar du ene og alene selv. Jeg har forsonet meg med at det kanskje ikke blir du som følger meg til alters, eller at du rekker å se dine fremtidige barnebarn. Jeg tror det jeg prøver å si, er at jeg har sluttet å håpe på at det som går med stor fart i gal retning, kan snus. Jeg har blitt veldig realistisk sånn. Hva du enn velger, vit at du vil aldri vil bli glemt. Jeg tenker faktisk på deg så å si hele tiden. Langt mer enn jeg liker å innrømme. Jeg er fortsatt glad i deg.

Din Christine

 

”Christine” har skrevet «Til pappa». Hun er 24 år og har gått hos Blå Kors Kompasset i halvannet år. Denne teksten ble første gang publisert i årsmeldingen 2016 for Blå Kors Kompasset.